The Decemberists er et av få indieband som faktisk (foreløpig) har klart overgangen fra liten til kjempestor label med både integriteten og musikken intakt. Faktisk er jeg av den oppfatningen at deres forrige album, The Crane Wife, som var den første plata på Capitol Records etter at den Neutral Milk Hotel-kanaliserende, maritime gjengen forlot gamlelabelen Kill Rock Stars, fortsatt er deres beste skive - selv om også Picaresque (og særlig dens hemmelige våpen og hjerte The Mariner’s Revenge Song) har fungert som ypperlig bakteppe til mang en sjøsyk vals opp igjennom tidene.

Nå ser det imidlertid ut til at de glade sjømenn - sist sett langt inne i en Zeppelin-aktig sigøynerjam på The Island - endelig har latt sirenene og skjørbuken gå seg til hodet, og melder at ikke bare er deres nye hjertebarn en såkalt “rocke-Opera”; det ikke helt døde Zeppelinspøkelset har visstnok også fått dem til å kaste både Jeff Mangum og mandolinen på båten - og ikke bare på et par låter, denne gang. Rykter om “stoner-rock” har også blitt kastet rundt, uten at jeg helt ser hvor det passer inn i Decemberistformelen.

Heldigvis går det en fin linje mellom galskap og genialitet, og jeg har jaggu trua på at Colin Meloy og hans tapre følgelsvenner klarer å levere en jævlig bra skive denne gangen også.

“Hazards of Love” kommer på nyåret 2009, og klarer forhåpentligvis å bevise én gang for alle at gode plater kan ha håpløse titler. Det kan imidlertid bety et hysterisk platecover!

• BLA GJENNOM / I TIDSLINJE
• « “It’s like reviewing an unicorn.”
• » I was a Loner Dottie, a Rebel

• BLA GJENNOM / I Musikk
• « “It’s like reviewing an unicorn.”
• » I was a Loner Dottie, a Rebel